’Å hoppe etter Wirkola’. Vi kjenner uttrykket. Vi bruker det. Jeg hørte et intervju med Bjørn Wirkola. For de fleste av oss er han bare en legende, og vi blir overrasket når vi oppdager at han er en levende mann i 60-årene som er frisk og rask og gir intervju. Han ble spurt om hvem som første gangen sa dette forslitte uttrykket. ”Det var Bjørn Wirkola som sa det.” kom det på klingende nordnorsk. Han sa det selv! I en hoppkonkurranse. Det er jo genialt!

Jeg tror knapt det finnes mer fanatiske og selvopptatte folk enn idrettsutøvere. Det gjelder toppidrettsutøvere som blir intervjuet om de har vondt i tåen eller viljen. Men det gjelder jammen meg alminnelige folk som har fått smaken på trening også. 40-åringer på sykkel for eksempel. Eller småbarnsmødre som gjør business og løper maraton. Samtidig. Det er bra å være fokusert. Det gir resultater. Da havner man på pallen i ski-VM, får merke på Birken eller ære og berømmelse på lunsjrommet. For ikke å snakke om adrenalinkicket.

Men jeg tenker på Wirkola igjen. Tenk å si noe, som viser at du er så fokusert, og så se at det blir et uttrykk som en hel nasjon adopterer og bruker i generasjoner. Tenk hvis jeg er like fokusert på andre områder i livet. Tenk så excellent vi kan levere når vi bare fokuserer på det vi er gode på, på det vi vil oppnå, på det vi har tro på. Da kan det bli stemning på pauserommene rundt omkring, energi på lærerrommene og fokus i skranken på NAV. Ikke så dumt med litt vinnerinstinkt.

Bibelen oppmuntrer meg til dette;
”Vær ikke øyentjenere som bare vil gjøre mennesker til lags, men Kristi tjenere, som helhjertet gjør Guds vilje.  Gjør tjenesten med iver, som for Herren og ikke for mennesker.”