En løpetur er sunt. Det gjør godt for både kropp og sjel. Kanskje ånd også. Petter Stordalen løper midt på natten, tilsynelatende. I dag sa han på Twitter at de startet kl 04:45 og løp i minus 20 på Bygdøy. Minus 20! Jeg er glad jeg bor i Bergen.

Sammen med en nær venn løper jeg, og jeg får satt ord på det meste. Vi løper og skravler, når det er behov for det. Det hjelper nok på lungekapasiteten det også. Det hjelper i hvert fall på psyken. Og når løpeturen er over, har vi begge fått utløp for tanker, frustrasjoner og meninger. Vi har karikert våre egne reaksjoner og tanker fra de siste dagene, og sammen erkjenner vi at her må fokus justeres. Så justerer vi, mens vi løper opp siste bakken.

Mine runder med løping og tankespinn, får meg noen ganger til å tenke på Kong David. Han hadde sine frustrasjoner. Noen av salmene han skrev, starter virkelig med edder og galle. Men så snur det. Han får liksom satt ord på det, erkjent det og bekjent det, og han kaster det på Gud. Og derifra går det oppover. Han konkluderer med at han vet hvordan det vil gå. Han vet at Gud vil hjelpe og har kontrollen.

I starten (Salme 69);
«Vannet når helt til halsen på meg, jeg har sunket ned i en bunnløs myr,
hvor det ikke er feste for foten.
Jeg er kommet ut på dypet, og strømmen river meg bort.
Jeg har ropt meg trett…»

Mot slutten;
«Jeg vil prise Guds navn med sang og hylle ham med takkesang.
Det vil Herren heller ha enn offerdyr, enn okser med horn og klover.
De hjelpeløse skal se det med glede.
Måtte dere leve, dere som søker Gud!
For Herren hører de fattiges bønn,..»

Jeg løper for livet.