Enkelte morgener kan jeg våkne og i halvørske tenke at det må ha snødd. Eller hva er det som har skjedd? Det føles annerledes. Det er helt stille, men på en annen måte enn ellers. Kan jeg virkelig høre at det har snødd, tenker jeg da. I dag var en sånn morgen. Det blåste og var skikkelig ruskevær da jeg sloknet i natt, og i dag tidlig var det helt stille.

I John Irvings roman ’Enke for et år’, forteller han om en forfatter som skriver ’Lyden av en som prøver å ikke lage en lyd’. En herlig formulering som får meg til å tenke.

Jeg liker action, men jeg kan virkelig like stillheten også. Kanskje fordi det faktisk ikke er stille i stillheten. Jeg hører bare andre ting. Jeg kan høre tankene mine enda tydeligere. OK; det er ikke alltid like underholdende. Men jeg kan noen ganger høre Gud tydeligere. Faktisk.

Det finnes noen som aldri er stille. Jeg tviler i alle fall på om de klarer å holde munn. Alle har sikkert møtt sånne folk. Jeg møtte en sånn dame her om dagen, og jeg ble utrolig inspirert av samtalen med henne. Men jeg lurer virkelig på om hun noen gang er stille. Kanskje hvis der ikke er tilhørere.

I en episode i Bibelen hadde folk sannsynligvis mast for mye. De hadde kanskje for høye forventninger til action og lyd. Erfaringen deres var sikkert at det var da det ble framdrift og skjedde noe. Gud kom med bulder og brak, liksom. Den gangen kom det en tydelig melding:

”I stillhet og tillit skal deres styrke være.”

Er det ikke bra med lyd og fullt trøkk? Absolutt. Men noen ganger er det best ’å holde godt kjeft’, som vi sier i Bergen.

Det hadde forresten snødd i natt.