”HANS ROBERT MOLTUBAKK!! Nei, kanina ska ikkje hoppe i fallskjerm frå garasjetake!! Ej ringe na pappa på jobb!!” Den umiskjennelige stemmen til Hildegunn Moltubakk (spilt av Fredrik Steen) skjærer gjennom luften. Han karikerer mødre på en fantastisk måte.

Jeg hører foreldre gjør dette. De roper på barna sine, og er de riktig irritert kommer hele navnet og vel så det. Det får nok litt større tyngde, ta litt lenger tid, høres litt bedre i nabolaget og levner ingen tvil om hvem man mener.

I Bergen sier folk ’Gu’ eller ’Gud’ når noe skal forsterkes. ”Gu for et vær” eller ”Gud, det går ikkje an!” Er man skikkelig frustrert sier man ’Herre Gud’. ”Herre Gud for en type! E de nokke i veien me an?!” De roper det kanskje ikke så høyt, men det er ganske uthevet.

Jeg husker en dame fra min oppvekst. Hun kræsjet bilen en gang. På en eller annen måte hadde alle fått med seg at hun ropte på Jesus da det skjedde. Helt naturlig for henne. Det gikk fint med de involverte, heldigvis. Jeg husker at det gjorde inntrykk på oss. Rope på Jesus, liksom.

Gud lar seg ikke stresse av å bli ropt på. Han gir faktisk positiv respons på det. Bibelen er full av eksempler på at folk ropte til Gud. Eksempelvis da de var i Egypt og trengte frihet:

”Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte våre rop og så til oss i vår nød og møye og trengsel.”

Jeg vet jeg ikke trenger å rope for at Gud skal høre meg, men det kan hende jeg trenger å gjøre det bare fordi jeg virkelig mener det. Litt som med Hans Robert Moltubakk.