Det er helt utrolig hvor mye lover, regler, forskrifter og rutiner vi mennesker lager for hverandre. Alt sammen for å forsøke å få samfunnet til å fungere mest mulig rettferdig og beskytte hverandre. I juristenes hyller finner du hyllemeter på hyllemeter med utgaver av norske lover, og all verdens dommer som skal skape presedens, forskrifter og jeg vet ikke hva. Bare tykkelsen på ’Norges lover’ har i seg selv preventiv virkning på meg. Her kan man lett komme i skade for å snuble i et eller annet bud, tenker jeg.

Når det kommer til skatteloven eller regnskapsloven, gir jeg helt opp. Jeg overlater det til regnskapsfører og revisor. Sørger for at noen andre passer på. Jeg har mer inspirerende ting å bruke tankevirksomheten min på. Og så er jeg veldig glad for mennesker som orker å lære seg alle disse tingene, eller i det minste lærer seg metoden for hvordan man skal tolke det.

Jeg tenker på de lover Gud ga til Moses. Da israelsfolket tuslet rundt i ørkenen, fikk de en del lover de skulle forholde seg til. Det var helt åpenbart at det gikk over styr hvis ikke. Det slår meg hvor viktig det er for Gud å få oss til å skjønne at vi ikke må være misunnelige å sammenligne oss med våre venner eller naboer, eller Røkke for den saks skyld. Vi må slutte å stresse med det. Han bruker to av ti bud på å gi beskjed om det. Det er tydeligvis ikke godt for oss.
«Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru, hans tjener eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til.”

Godt for hjertet. Skrevet i stein.