Enkelte ganger blir jeg litt skremt av hvordan vi oppfører oss i velferdsstaten. Hvordan kan vi kreve at vi skal ha alle mulige rettigheter eller goder bare fordi vi er født i Norge? Når jeg hører folk argumenterer med at ”dette går ikke an! I Norge i 2011. I verdens rikeste land!” og der problemstillingen blir overdimensjonert, kjenner jeg at jeg blir litt oppgitt. Jeg forstår at det kan være bra å sikre en farlig skolevei eller sørge for at eldre kan få et bedre hjemmehjelpstilbud, men noen ganger ser vi bare ikke sammenhengene. Selvsagt blir jeg også oppgitt over de økonomiske disponeringene til myndighetene noen ganger, men jeg ser en uheldig side ved at vi blir for opptatt av det materielle.

Problemet er at pengene ikke løser kjernen i problemene til folk. Mens vi får finere veier og dyrere flatskjermer hjemme, så sitter folk ensomme og funderer på hva som egentlig skjedde. Hvor ble livet av? Men i stedet for å snakke om de verdiene som virkelig er verdt å investere i, så gjøres det om til et pengeproblem. Man begynner å se på de ytre tingene; hva naboen har, eller hvordan neste generasjon oppfører seg.

Jeg liker å ha fred i hjertet. Det er ikke alltid jeg har det, men jeg vet om noen nøkler som gir meg freden tilbake. En av nøklene er at livet mitt egentlig ikke bør handle så mye om livet mitt. Til mer jeg observerer min egen navle, til vanskeligere blir hverdagen.

Johannes skriver i Bibelen;
«Mine kjære, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet. Slik skal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal la vårt hjerte falle til ro for hans ansikt.»

Og det kan godt hende det handler om økonomiske disponeringer.