Har du et vikarierende motiv for det du gjør eller er du dønn ærlig? Jeg har noen ganger mistanke til meg selv om at jeg har vikarierende motiv. Noen ganger er det helt åpenbart, noen ganger mer ubevisst. Jeg forsøker å skjule mine egentlige hensikter og påberoper meg et plausibelt, akseptert motiv. Det er mulig å lure seg selv.

Jeg liker ikke de gangene jeg merker at jeg spørsmålsstiller andres motiv. Jeg ønsker virkelig å ta folk på alvor og stole på det de gir uttrykk for. Noen ganger kan jeg merke at jeg likevel har bestemt meg. Jeg vet hva jeg tenker om motivet og det kommer nok ikke til å endre seg. Det er da jeg skjønner at jeg er forutintatt.

Forutinntatt er ikke bra. I dag møtte jeg en person som jeg bare hadde snakket med på telefon. Jeg var en smule forutinntatt på grunn av såkalt harde fakta om den personen. I mitt møte med kvinnen, slo det meg ganske raskt at jeg hadde vært forutinntatt.

Å være forutinntatt i forhold til motivene til de jeg omgås med, skaper problemer. Hvis jeg ikke stoler på at mine medmennesker og kolleger har rene motiver, da blir det fort bråk. Jeg bestreber meg derfor på en type raushet som handler om respekt og toleranse i fohold til andres meninger, motiv og uttalte holdninger.

Paulus viste denne rausheten tydelig en gang i forbindelse med andres måte å drive forkynnelse på. Religiøse mennesker er opptatt av å forfekte sin egen oppfatning og kjempe mot feil og misforståelser. Paulus viser raushet i forhold til vikarierende motiv:

”Men hva gjør det? Kristus blir forkynt i alle fall, enten det skjer med baktanker eller i oppriktighet, og det er jeg glad for.”

Jeg kjemper for edle motiver og rause holdninger.