Midt på 80-tallet kom filmen som på norsk fikk tittelen ’Kjærlighet trenger ingen ord’. Den beskriver kjærligheten mellom en døv jente og hennes lærer. Frustrasjoner over manglende hørsel og hemninger i forhold til å vise og slippe fri følelsene blir dramatisk skildret. Det er lenge siden jeg så filmen, så jeg husker først og fremst tittelen.

Det finnes utallig måter å uttrykke kjærlighet på. Det finnes et enormt potensiale i kjærligheten, en enorm kraft og utholdenhet. Bibelen beskriver at kjærligheten aldri skal ta slutt og at Gud selv er kjærlighet.

Gary Chapman har skrevet en bok som heter ’Kjærlighetens fem språk’. Han hevder at det finnes fem grunnleggende språk man bruker for å uttrykke kjærlighet; anerkjennende ord, tid for hverandre, tjenester, gaver og fysisk nærhet. Det er en grei kategorisering og det kan hjelpe oss til å forstå hverandre. Likevel risikerer vi noen ganger å analyserer hverandre i hjel og vi risikerer å fokusere for mye på hva vi selv får og ikke får, og hvordan vi selv blir forstått og misforstått. Men som et verktøy til å kommunisere kjærlighet bedre, fungerer modellen fint.

Det er godt å kjenne på gode følelser og kjærlighet – kjenne på ønsket om å hjelpe, være tilstede, lytte, gi gode gaver og bry seg. Kjærlighet begrenser seg ikke til parforhold. Jeg tror vi er skapt til å ha relasjoner og være glad i hverandre og menneskene rundt oss. Det er fint å betrakte en bestefar som leker med barnebarna sine eller en hjelpearbeider i slummen i India.

”Ha ingen skyld til noen, annet enn det å elske hverandre! Den som elsker sin neste, har oppfylt loven.”

Kjærligheten må demonstreres. Den trenger seg fram og den har mange uttrykk.