Et av mine tantebarn er dårlig på navn. Jeg trodde det var et voksent fenomen. Noe vi voksne, ignorante mennesker drev med fordi vi hilser på så mange og er så opptatt med alt mulig i hilsingens øyeblikk. Men denne 4-åringen er dårlig på navn og hun bryr seg ikke om det. Hun ser like spørrende på meg og sier; ”Jeg husker ikke” når jeg spør hva jeg heter. Hun husker alt mulig annet og kan finne på å plutselig huske navnet også, eller bare tilfeldig bruke navnet på en av de andre tantene. Alt ettersom det passer. Litt primadonnanykker der, rett og slett.

Hva heter Gud? Hvis du er Gud, da er du på en måte sjef. Sjefen over alle sjefer. Gud er det ypperste. Du kommer ikke høyere og det finnes ikke noe mektigere. Gud er gud.

Men det er faktisk slik at Bibelens Gud presenterer seg med ulike navn for å beskrive sin karakter, egenskaper og iboende kraft. Dette var Jesus opptatt av, og han forklarte hvorfor i en bønn som han ba like før han ble korsfestet:
”Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og skal fortsatt gjøre det, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem, og jeg selv kan være i dem.”

Det slår meg at det kan være smart å finne ut hva han presenterer seg som, og hva han sier om seg selv og ikke. Det kan ha betydning for meg og mitt liv.

Tantebarnet mitt kan rope på feil tante, men hvis vi er obs på hvem som roper og hvorfor hun roper, så gjør det ingenting. Hun oppnår det hun vil. Som regel.