Tour de France er over for i år. Tror jeg. Nok en gang har det gjort inntrykk på meg at sykkelsporten er en real lagsport. Når jeg er ute og sykler, gjør jeg det for min egen del, og kun ved et par anledninger har jeg forsøkt å ligge på hjul og oppleve hvordan det er når du plasserer forhjulet bare centimetre fra racersykkelen foran. Det er ekstremt hvor mye luftmotsand du unngår og du kan virkelig spare på kreftene.

De som driver aktivt med sykkel, sykler for et lag. De jobber for sin egen karriere, men samtidig sykler de for hverandre. En som tar rollen som hjelperytter, jobber for at en annen skal komme lettere fram, at en annen skal ha mer å gå på når rittet nærmer seg slutten, at lagkameraten skal kunne trille først over mållinjen.

I lagsport er innstillingen om å la andre oppleve heder, ære og berømmelse essensiell. Ikke bare må man kunne unne lagkameraten som skårer målet æren, men man må også jobbe for det. Vel vitende om at man selv ikke vil få like my heder og berømmelse. Når en fotballspiller har evnen til å servere eksellente målgivende pasninger, vil målskåreren fortsatt være den som krediteres skåringen. Og det er helt greit. Man jobber for laget.

Jeg må noen ganger minne meg selv på dette – at jeg kan vinne selv om det ikke er jeg selv som vinner. De gangene jeg kjenner at det kan butte litt i mot, øver jeg meg på å unne andre suksess. Jeg vil at mine venner skal lykkes. Jeg vil at mine kolleger skal ha det bra. Jeg vil være en ordentlig hjelperytter.

”sett de andre høyere enn dere selv!” sier Bibelen.

Det gjøres ikke bare med ord, men i gjerning og sannhet.