”Alltid er du slik!”, ”Du gjør alltid sånn og sånn.” ”Alltid føler jeg at..” Listen er lang på setninger som kommer i kampens hete. Når vi føler oss presset, krangler med noen eller rett og slett bare er sliten. Vi kategoriserer, generaliserer og overdriver.

”Men alle har sånn mobiltelefon!”, ”Alle i klassen får lov å gå på den konserten.” Setningene som møter tenåringsforeldre, eller småbarnsforeldre for den saks skyld, er dramatiske og tydeliggjør en åpenbar urettferdighet.

Hvem er alle? Og er det sånn alltid? Neppe. Men hvem kan stå seg mot slik argumentasjon? Det som roper høyt er følelsene og tankene som har skrudd seg inn i en spiral av selvmedlidenhet, dramatikk og panikk.

Men noen ting skjer nok så hyppig og er så gjennomgående at man kan begynne å snakke om alle og alltid. Og det finnes også noen ting i livet som er greit å være konsekvent på. Det finnes ting jeg bare prøver å gjennomføre – alltid. Eksempelvis kjøre med sikkerhetsbelte, holde vikeplikten, hilse på folk jeg møter, takke for maten og betale skatt. Sånne ting.

Og det finnes noen andre ting jeg også forsøker å alltid gjøre, holdninger jeg forsøker å være konsekvent på og tanker jeg holder i sjakk. Men jeg innser at vi er ganske feilbarlige vi mennesker. Vi gjør feil. Vi klarer ikke alltid gjøre rett. Ikke alltid og ikke mot alle.

Til og med Jesus i møte med en ung, rik mann, sa følgende;
’Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Bare én er god – det er Gud.’

Og Gud er konsekvent og gjennomført;
”…han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.”