Jeg husker vagt teskjekjerringa. Koselige, morsomme historier av Alf Prøysen. De har blitt klassikere. Jeg ble nylig påminnet disse historiene av noen som snakket om at det kanskje kunne være greit å gjøre seg liten og usynlig som teskjekjerringa noen ganger. Andre ganger er det både svært upraktisk og nedverdigende å bli behandlet som en liten, usynlig teskjekjerring. Fullstendig ignorert.

Det er sjelden jeg har lyst å gjøre meg liten. Som regel er det en større utfordring at man føler seg for liten. Det å stå foran svære, uhåndterlige problemer kan være svært krevende.

Erin Brockovich var en sånn kvinne. En sann historie som ble filmatisert for noen år siden. Den unge kvinnen som kjempet mot det svære, amerikanske konsernet for å få de til å innrømme at de hadde forgiftet drikkevannet og vært skyldig i at mange mennesker ble syke. Hun vant fram. Sånt blir det Holywoodfilm av.

David og Goliat er en sånn historie. Den bruker vi for det den er verdt når vi opplever at noen kjemper mot overmakten – og vinner.

Teskjekjerringa klarte seg ofte ganske bra i disse historiene. Selvom hennes opplevelse av å bli liten var svært situasjonsbetinget, kan vel alle være enig i at det er en stor utfordring å skulle plukke blåbær hvis man er liten som en teskje. Bærplukkere og spann blir svære som hus. Problemene tårnet seg opp.

Men hva var det som gjorde at David vant mot Goliat? Det viktigste i historien er jo ikke at han var liten, men at han stolte på en som var enda større:
”David svarte: ”Du kommer mot meg med sverd og lanse og kastespyd; men jeg kommer mot deg i navnet til Herren, Allhærs Gud, han som er Gud for Israels fylkinger; ham har du hånet.”

Resten er historie.