I Dagens Næringsliv skrev de nylig om hvordan toppledere takler alvorlige kriser. De hadde klart å få noen av topplederne i tale. I seg selv er det ikke nødvendigvis lett, da ledere har lett for å trekke seg inn i seg selv i kriser og kjenne på en enda større ensomhet i håndteringen av det som har skjedd.  Flere gode eksempler viste hvor tøft det kan være å sitte med ansvaret i en organisasjon når noe har gått alvorlig galt; når flypassasjerer mister livet, barn blir forgiftet av mat og lignende dramatiske hendelser.

”Jeg tenker; hvordan klarer de seg i tøffe tider. Har de så mye styrke i seg selv?” Jeg samtalte med en vellykket forretningskvinne. Jeg kjenner henne ikke godt, men vet nok om hennes bakgrunn og meritter til å vite at hun har bein i nesen og et hjerte av gull. Men hun snakket om de vanskelige tidene, om de tidene man kjenner ekstra på at man trenger Gud. Vi var enig om at det er mange som har troen i seg, uten at det nødvendigvis er så synlig for alle andre. Men hva med de som ikke henvender seg til Gud eller kaster seg på han når det stormer som verst. ”Hvordan klarer de seg?” Hun undret seg.

Jeg vet hva jeg gjør. Når det røyner på som verst, har jeg ingen andre steder å gå; enn til Han som har lovet å være med, Han som sier Han har all makt i himmel på jord, Han som sier at vi skal komme med alt som tynger.

De sa det til Jesus direkte også, de som fulgte han. Det røynet på, men Peter sa:
”Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds hellige.”