Jeg vet ikke om det er normalt å ha litt paranoia en gang i blant – det å føle seg litt forfulgt. Jeg drar nok diagnosen litt langt, men jeg observerer at de fleste kan bli litt paranoide en gang i blant. For eksempel har folk en tendens til å tro at alt går galt når ting først har
begynt å gå galt. Eller i konfliktfylte situasjoner er det lett å tro at nå er alle ute etter skalpen min.

Ikke vet jeg, men det finnes ulike spor vi kan gå inn i, ser det ut til. Jeg forsøker å komme meg ut av de sporene jeg kjører meg fast i, og nylig forsøkte jeg å forklare dette for en. ”Jeg prøver å snakke med noen for å få noen innspill. Gjerne noen som ikke kjenner meg så godt, slik at jeg blir litt friere i hva jeg sier. Og så ber jeg til Gud.”

Jeg morer meg noen ganger over barnesanger. De har så latterlig banal tekst, og noen ganger blir de bare morsomme der de gnager seg inn i hjernebarken. De minste barna lærer seg sanger utrolig fort, og da kan de enkle strofene henge seg veldig fast også. Jeg husker en barnesang som går slik:
”Jeg har en engel som følger meg. Jeg har en engel som følger meg hver dag. Om
jeg sitter eller står, om jeg ligger eller går. Jeg har en engel som følger
meg.”
Snakk om paranoia.

Like fullt er det en sannhet i dette. Det finnes engler. Englene har en hensikt, men de søker ikke oppmerksomhet i seg selv. De har en oppgave og tjeneste. Bibelen sier;
”Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å være til hjelp for dem som skal få frelsen?”