Hvis det faktisk er slik at Gud har skapt jorden og har en plan for alle mennesker, hva tenker han egentlig om oss? Liker han oss? Eller er vi en gjeng uskikkelige barn som han prøver å få orden på?

Når vi leser Bibelen finner vi mye som tyder på at vi ofte er på bærtur, men jeg finner også belegg for at Gud har stor interesse av å ha fellesskap med oss mennesker. Han har skapt oss til fellesskap, ikke bare med hverandre, men også med seg selv. Det er en temmelig underlig tanke for det moderne, intellektuelle menneske, men virkelig en refleksjon det kan være verdt å besøke.

David hadde følgende erkjennelse i en av sine salmer;
«Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske, siden du kommer det i hu,
et menneskebarn, siden du tar deg av det?
Du gjorde ham lite ringere enn Gud
og kronet ham med ære og herlighet.
Du gjorde ham til herre over dine henders verk,
alt la du under hans føtter:»

Hva forteller dette meg? Det sier meg mye om at Gud har høye tanker om oss mennesker. Jeg er ikke særlig i tvil om at han er fortvilet over hvordan vi roter det til mange ganger, men over alt dette finnes det både en kjærlighet og en interesse som overgår min forstand.

Akkurat nå reflekterer jeg over hva dette kan bety for min relasjon til Gud. Er det faktisk sånn at han synes det er interessant hva jeg mener, tenker, tror og føler? Det er litt besynderlig, men det må være hele grunnen til at han har skapt oss som selvstendige individer med egen fri vilje.

Han er interessert.