«Jeg ber av og til.» sa Siv Jensen i et intervju i Dagens Næringsliv her om dagen. Hun er i godt selskap. Det er mange som sier at det ber til Gud innimellom. Når det røyner på. Når man er redd for at flyet skal styrte, kjenner noen som er alvorlig syk, bekymrer seg for tenåringen som ikke har kommet hjem i tide eller bare føler seg ensom og desperat.

Jeg har bedt ofte. Til tider mye. Jeg har på mange måter opplevd at Gud både svarer bønn og samtidig at han gir meg innspill til hva jeg skal be og hvordan jeg skal be. Det er et underlig samspill. Noen som underviser om bønn sier at det er dialog. Meningen er ikke bare at vi skal snakke til Gud, men at han også vil kommunisere med oss. Jeg har observert dette på ulike måter og erfart ulike aspekter av det. Og likevel kommer jeg stadig til kort. Jeg føler kontinuerlig at jeg har mye å lære og noen ganger kjenner jeg meg på bar bakke. Har jeg egentlig skjønt noe som helst? Hva er det egentlig å be – hvorfor trenger vi å be og hvordan skal vi be?

Bibelen er full av historier om folk som ber. Full av eksempler på at Gud svarer bønn. Full av bønner som vi kan ta fatt i og lære oss og et mangfold av erfaringer å ta med seg. Disiplene som fulgte Jesus hadde blitt opplært i denne tradisjonen. De hadde en tro på Gud. Og likevel sa de: Lær oss å be. Jesus lærte både de og de store folkemengdene å be. I Matteus 6 sier han dette:
«Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.
Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Slik skal dere da be:

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.»

Hvem ber jeg til? Jeg opplever at mine bønner blir preget av min forståelse av hvem jeg ber til. Til klarere bilde jeg har av hvem jeg ber til, til mer frimodige og tydelige blir bønnene. Det blir ikke lenger desperate rop ut i intet eller spørsmål som jeg ikke tror jeg får svar på. Det blir i større grad henvendelser som er tydelige og frimodige og som jeg vet jeg kan få svar på eller finne ut av.

Det første Jesus lærer oss i denne bønnen er at vi skal be til ‘vår far’. Han er en god far. Han bor i himmelen der bare hans vilje skjer. Det er det gode som skjer. Han ser oss. Han bryr seg. Han ser i det skjulte. Han ser det som er bak fasaden. Han forstår oss. Han aksepterer oss. Han sier at vi er hans sønner og døtre. Vi kan få ta del i det som er hans, det som er i himmelen. Vi kan be om at det samme skal skje på jorden, i våre liv.

Vi har ingenting å frykte. Vi har alt å vinne.