Av og til drømmer jeg om superkrefter. Som når jeg har lagt meg altfor seint og stått opp altfor tidlig, og skal motivere en hel gjeng som har gjort det samme. Som i dag.

Litteraturen er full av superhelter eller personer og figurer med spesielle egenskaper eller krefter. Der er noen historier om små personer som hamler opp med de som er mye større enn seg selv. Som David og Goliat.

Jeg kjenner en familie som ligner på ”The Incredibles” (De utrolige, på norsk). Jeg tror karakterene er laget for de, eller motsatt. I The Incredibles har familiens medlemmer superkrefter, men de forsøker å holde det skjult. Leve som vanlige mennesker. Det går ikke. De bryr seg for mye. Det blir oppdaget at de kan hjelpe, at de kan redde verden.

Jeg kjenner en franskmann som ligner på Asterix, men bare utseendet. Når Asterix og Obelix blir tilkalt for å hjelpe, eller sendt ut for å slåss, hamler de opp med romerne så det synger etter. Og nøkkelen er styrkedrikken. Asterix tar en støyt av lommelerken og dermed er det kjørt, for romerne. Men Obelix falt i gryten som liten gutt. Han trenger ikke styrkedrikk en gang. Han er vennligsinnet og har kreftene tilgjengelig hele tiden.

Døperen Johannes sa:
” Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Hellig Ånd og ild.”

Det er fare for at man bryr seg og brenner for noe hvis man har falt i den gryten.

Men det skal smake med en kopp kaffe nå.