Vi lærte å lage disposisjon. Det er lenge siden vi lærte det. Jeg tror det må ha vært på ungdomsskolen. Disposisjonen handlet først og fremst om å planlegge skrivingen: Bakgrunn, innledning, argumentasjon og utlegning, avslutning og konklusjon. Punkt og underpunkt.

Seinere i livet har jeg lært meg at det er smart å disponere det meste. Tid. Penger. Krefter. Argumenter. Engasjement.

Å disponere ligner på å budsjettere, prioritere og forvalte. Det ligner, men jeg vet ikke om det er det samme. Det spiller ingen rolle. Det viktigste er å gjøre det som er nødvendig for å lage en strukturert framstilling, utlegging, ha nok krefter, ressurser og tid til å gjennomføre.

Jeg går i gang med friskt mot: Lager en disposisjon for det jeg skal si. Estimerer tiden det skal ta. Tenker at jeg må ha noen saftige poeng og at jeg må få nok tid til de viktigste temaene. Jeg disponerer dagen. Bruker tiden til det som er viktigst. Forsøker å bruke mest tid på det som er viktig. Irriterer meg over at detaljer tar for mye tid. Hvorfor tar nesten alle oppgaver like mye tid enten de e er strategisk viktige eller er banale detaljer? Hvorfor bruker jeg like lang tid på å handle ingredienser til mat som å lage den? Sånne ting kan jeg lure på.

Jesus sa noe om at det var smart å disponere og planlegge.
’For hvem av dere som vil bygge et tårn, setter seg ikke først ned og regner etter hva det vil koste, om han har nok til å fullføre det med? Ellers kan det hende at han får bygd grunnmuren, men ikke er i stand til å fullføre. ’

Etter dette drar på med en illustrasjon til, før han sier noe veldig interessant om det å være en disippel.