For noen år siden skulle jeg legge noen barn for første gang. Det vil si; de hadde blit lagt  mange ganger før, men det var første gang jeg skulle legge dem. «Skal jeg synge for dere?» spurte jeg og forberedte meg mentalt på å dra på med en låt fra mitt begrensede godnatt-sang-repertoar. «Du kan synge inni deg.» fikk jeg beskjed av fra 4-åringen. Jeg mistet all frimodighet og lot være å synge. De sovnet greit likevel, heldigvis.

Kan man synge inni seg? Kanskje. Kan man be inni seg? Definitivt. Kan det være nødvendig å lage lyd noen ganger? Jeg tror det. Jeg tror vi kan bruke hele registeret for å bli hørt. Gud ser til hjertet, og han hører det stilleste sukk og de mer frimodige ytringer, såvel som høylydte rop.

Det viktigste tror jeg er at vi faktisk påkaller Gud. Bibelen er tydelig på at han vil ha en invitasjon. Noen ganger sier folk noe sånt som; «Han vet hvor jeg bor, Gud. Han kan snakke til meg hvis han vil.» Bibelen forteller oss at han ønsker å snakke til oss, at han også gjør det. Men der er også en tydelig utfordring til oss om å påkalle han, invitere han og søke hans nærvær.

«Spør etter Herren og hans makt, søk alltid hans ansikt!» (Sal 105,4)
«Søk Herren mens han er å finne, kall på ham når han er nær!» (Jes 55,6)
Jesus sa:
«Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.» (Matt 7,7-8)

Er han kjip? Gjør han det vanskelig for oss? Er det hele et system hvor vi må mase for å i det hele tatt bli hørt? Jeg tror ikke det. På en forunderlig måte har Gud gjort det slik at vi kan være med på å påvirke utfallet av en sak, eller at vi faktisk gjennom bønn kan oppnå resultater som vi ellers ikke hadde nådd. Det er åpenbart ingen automatikk i det, og de som har forsøktå behandle Gud som en cola-automat, har også tatt feil. Bibelen er tydelig på at Gud vil ha med oss å gjøre – og at han faktisk elsker oss mennesker. Men for å i det hele tatt kunne ha innvirkning og innflytelse, må det kommuniseres og kommunikasjonen bør gå begge veier.

Så hvorfor lager vi lyd? Personlig opplever jeg at det er lettere å uttrykke seg hørbart eller skriftlig enn å bare tenke tanker inni seg. En slags meditativ innlevelse har definitivt også sin plass og har noe for seg, men jeg vil aldri slutte å be hørbart hvis jeg har muligheten til det. Det gjelder også når jeg er alene. Det klarner tankene, hjelper meg å fokusere og plutselig hører jeg hva jeg selv ber. Sammen med andre har jeg også gleden av å bli inspirert av andres bønner, kjenne samhørighet og enighet når vi faktisk uttrykker det hørbart for menneskeører.

Det viktigste er likevel ikke hvor mye lyd som lages, men at vi faktisk ber og uttrykker det som vi har på hjertet. Og når Bibelen sier at vi skal be, lete, banke på og søke, så tror jeg det er en tydelig oppfordring til faktisk å gjøre akkurat det.

Så derfor sier jeg: Ikke gi deg. Han liker å høre fra deg.