Vi trenger av og til noen som dytter oss litt, oppmuntrer oss eller kanskje til og med gir oss et spark bak. Noen ganger havner vi kanskje i offerrollen og sier noe sånt som: Nei, nå må samfunnet ta ansvar. Dette er helt uhørt i verdens rikeste land – i 2010. Dette går ikke. Jeg trenger hjelp. Noen må gjøre noe.

Da Israelsfolket hadde vandret 40 år i ørkenen, fikk de endelig komme inn i landet de hadde blitt lovet. Men problemene var ikke over. Det var flust av fiender og det var Josva sin tur å lede folket. I en situasjon var han skikkelig fortvilet og motløs, og han lurte på hvorfor de i det hele tatt hadde kommet dit de var kommet. Han lå rett ut på bakken.

”Herren sa til Josva: Reis deg opp! Hvorfor ligger du slik med ansiktet mot jorden?”

En dag kom jeg forbi en gutt på 5-6 år som tydeligvis hadde blitt hentet og var på vei hjem fra barnehage eller SFO. Han lå på bakken og sutret: ”Jeg klarer ikke gå mer! Jeg vil ikke!” Hans mor sto ti meter lenger oppi bakken og ropte at han måtte komme nå, at de skulle hjem og snart var det middag og sånne ting. Jeg stoppet et sekund, så på han og sa litt undrende, kanskje en tanke ertende: ”Er det sant? Klarer du ikke gå altså?” Skal si han fikk fart på seg! Han spratt opp, løp opp til mammaen sin, så litt bestyrtet etter meg og sa: ”Hun spurte om jeg kunne gå.” En tydelig fornøyd mamma sa; ”Ja, men hun trodde vel ikke du klarte å gå siden du lå på bakken på den måten.”