På ukjente stier

At jeg ikke er et utpreget rutinemenneske, kan gi spennende utslag. Sånn helt uventet:

Jeg så plutselig at det gikk en sti innover i skogen som jeg aldri hadde lagt merke til før. Automatisk forlot jeg grusveien og gikk innover skogholtet. Det viste seg å være mer som en kjerrevei. Musikken dunket fortsatt i ørene og selvom jeg sikkert bare burde nyte fuglesangen og stillheten, lot jeg meg bare drive av nysgjerrigheten og merket at jeg gikk nærmest målløst videre. Jeg visste ikke hvor jeg var på vei. Hvor ville denne stien føre meg? Den bare fortsatte, uten noe tegn til at den skulle stoppe eller svinge tilbake til det området jeg kom i fra. Det ble for dumt å snu til slutt. Sannsynligvis ville jeg snart komme til et eller annet sted. Kanskje ned til sjøen, eller kanskje til en gård? Etter retningen å dømme hadde jeg en viss formening, men den høye skogen gjorde det umulig å få noe oversikt.

Etter ti minutters tid, dukket det opp en steingard og noen hus. Noen hus i det fjerne, ga meg også en viss idé om hvor jeg var. Plutselig stemte alt. Jeg hadde kommet mye lenger enn jeg trodde,og var praktisk talt nesten hjemme. Jeg hadde funnet en helt ny vei. Det var tydelig en gammel sti, men den hadde vært skjult for meg.

Opplevelsen av å gå nye veier, er en spennende prosess. Underveis ser jeg nye ting, og selv om jeg ikke aner hvor jeg ender opp, er det sjelden jeg har blitt skuffet når jeg har kommet frem. Der ser jeg nye sammenhenger og får nye perspektiv.

Jeg ber som David;
”Herre, vis meg dine veier, og lær meg dine stier.”

Bibelref; Sal 25,4
Annonser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *