Jeg har ikke formell pedagogisk kompetanse, men kan kanskje påberope meg noe pedagogisk innsikt. Mange års erfaring fra kursvirksomhet har lært meg ett og annet. Jeg ser i praksis at mye teoretisk kunnskap egentlig må testes i praksis. Når har jeg virkelig lært noe?

Som barn var dette fullstendig meningsløst. Hva var vitsen med å lære geometri for eksempel? Utenom at det appelerte til mestringsfølelsen for de som kunne løse oppgavene, så det ut til å ha liten praktisk betydning for oss.

”Tenk på alt som skal inn i de små hodene.” husker jeg min mormor sa og så på de små barnebarna sine. Hun visste litt om hvor mye vi måtte lære. Alt må læres. Og vi måtte lære mye som vi ikke skjønte vitsen med å lære. Der og da. Og kanskje aldri.

Da jeg var rundt 30 fikk jeg plutselig bruk for Pytagoras igjen. Jeg spadde frem det jeg husket om hypotenusen og katetene og regnet ut at jeg faktisk skulle ha plass til et skrivebord på det lille kottet. Jeg måtte ha rom til å snu det på plass. Jeg hadde bare målene fra IKEA og regnet ut diagonalen med stor overbevisning.

Noe gikk galt. Jeg må ha gjort en regnefeil, for bordet var for stort. Redningen ble et lite vindu som likevel gjorde det mulig å vri bordet rundt.

Noen ganger lar jeg kursdeltakere svette over oppgavene på egen hånd, slik at jeg ser at de klarer oppgaven i praksis. Da har man kanskje lært det. Kanskje.

Jesus brukte en gang en lignelse om en som bygde huset sitt på fjell;
”Hvorfor kaller dere meg ’Herre Herre!’ og gjør ikke det jeg sier? Den som kommer til meg og hører mine ord og gjør det de sier, jeg skal vise dere hvem han ligner.”