Taxien kjører forbi huset mitt. Han ser meg ikke. Det er for mørkt. Det er så mørkt i november at jeg til og med vurderer refleks. Det er lett å merke hvis man blir sett av bilene som kommer kjørende. De sakker ned, blender ned, svinger ut. I mørket er alle katter grå. Kattene burde hatt refleks. Og hjorten. Definitivt hjorten.

Noen ganger kunne jeg nok tenke meg å være usynlig, men det er sjelden. Som mennesker ønsker de fleste av oss å bli sett. Bli sett, lagt merke til, anerkjent og verdsatt. Det motsatt vil jo si å bli oversett, neglisjert og overkjørt. Bokstavelig talt.

Bibelen forteller om en Gud som ser oss og verdsetter oss, og nå tenker jeg på en av historiene. Den handler om en kvinne som følte seg utnyttet og plaget. Hun het Hagar og var slave hos Abraham. I forbindelse med at Abraham og Sara slet med å få barn, skulle Hagar føde de en sønn. En skikkelig surrugatmorhistorie. Det ble en voldsom påkjenning for Hagar. Hun flyktet ut i ødemarken. Det står at Herrens engel fant henne der og i dialogen som beskrives, får Hagar et løfte fra Gud angående sønnen hun skal føde. Hagar reagerer på denne måten:

Da gav hun Herren, som hadde talt til henne, navnet: «Du er Gud som ser.» For hun sa: «Har jeg her virkelig fått se et glimt av ham som ser meg?»

Det finnes en som ser oss – uansett.