Mennesker søker nærhet. Noen irriterer seg over eldre, omfangsrike damer som rett og slett er for tett på der man står i kassakøen på Rimi. Eller kanskje ikke. Vi er forskjellige og komfortsonene er forskjellige.

«Er det en fliseklemme?» spurte hun, og stoppet ved bukselommen min. «Fy søren, det får da være måte på til visitering!» tenkte jeg i mitt stille sinn, men sa det ikke. Man legger seg ikke ut med vektere i sikkerhetskontrollen klokka halv syv om morgenen. «Sikkert en nøkkel.» sa jeg litt forfjamset, og ganske riktig. Jeg burde jo vite det. Hvis noen er så tett på at de tror de kjenner en fliseklemme i lommen din, så er de tett på.

De jeg har tett på meg, ser kanskje ting jeg ikke får med meg at de ser. De får også fram i meg sider jeg ikke visste at jeg ikke hadde kontroll over. Hvem har ikke vært på hyttetur og nok en gang kjent hvordan irritasjonen kom til overflaten for en bagatell som ellers hadde gått hus forbi. Hvis bare personen hadde holdt litt avstand.

Den gode nærheten er den som består av mennesker som er tett på og aksepterer, elsker, oppmuntrer, korrigerer, veileder og kommenterer – i kjærlighet. Gud har denne typen nærhet med de som vil det. Han har gjort det tydelig at han ønsker det. Han vil være på innsiden, og han vil være i umiddelbar nærhet – hele tiden.

Israelsfolket hadde en sterk opplevelse av dette da de hadde gått i ørkenen aldri så lenge, og Gud hadde gitt de veiledning, løfter, leveregler og reguleringer:
‘Hvor fins det et folk, om aldri så stort, som har en gud som er sitt folk så nær som Herren vår Gud er oss, hver gang vi kaller på ham?’

Foto: Erlend Krumsvik, www.naturlegvis.no