Barn får ofte spørsmålet om hva de vil bli når de blir store, og da kommer gjerne svarene: «Prinsesse» eller «Brannmann». En mor fortalte at hennes gutter stormet til kjøkkenvinduet hver gang bossbilen kom. Den store drømmen var å kjøre boss(søppel)bil. Hun innrømmet at hun forsåvidt håpte de fikk litt andre drømmer etterhvert.

Og så lurer jeg på: Hva er det som får folk til å bli kiropraktor? Er det slåssingen i barndommen? Du sitter på lillebroren din og hører noen knekkelyder og tenker «Aha!» og mange år senere driver du og knekker på plass ting i kroppene til folk? Eller hvis du ender opp som baker, så var det fordi mammaen din aldri lot deg herje på kjøkkenet og gjøre som du ville?

I den vestlige verden har vi luksusen av å kunne velge hva vi vil gjøre, til en viss grad. Det beste er når vi ender opp med noe som vi både brenner for og er flinke til. Hvem vil ikke bli behandlet av en sykepleier som faktisk bryr seg, som har et sterkt ønske om at folk skal bli friske, og som kanskje til og med er flink til å berolige eller sette veneflon?

Paulus skriver:
«..den som er lærer, skal undervise, og den som trøster, skal virkelig trøste. Den som gir av sitt eget, skal gjøre det uten baktanker, den som er satt til å lede, skal gjøre det med iver, den som viser barmhjertighet, skal gjøre det med glede.»

Ikke ulikt hva Ibsen skrev i Brand:
«Vær ikke ett i dag, i går, og noe annet om et år. Det som du er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt.»

Så hvis du er sidemann på bossbilen, så gjør det med flid og glede – og vink til barna i vinduet.

Designeren