Det er utrolig kjekt å bli hentet på flyplassen. Når jeg har reist langt og vært borte en god stund, så er det fantastisk hvis noen står og tar i mot meg når jeg kommer hjem. Å føle seg hjemme og få lov til å lande, i dobbel forstand, er en god opplevelse.

Når det nærmer seg jul, er det mange som føler på savnet av mennesker de har hatt i livet sitt, og på et vis blir døden ofte et tema også i en høytid som egentlig skal handle mest om nytt liv.

Bibelen snakker om hva som skjer når vi dør, og den forteller om et håp som vi kan holde fast på. Livet er ikke over når vi dør, men det tar åpenbart en helt annen form. Paulus sier det med ettertrykk i et av brevene sine:
«Hvis vårt håp til Kristus bare gjelder for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker.»

Jeg vet jo ikke nøyktig hva som skjer når vi dør, eller hvordan tingene foregår når jeg en gang skal «reise hjem», men jeg har en tro og et håp.  

Johan Grip har skrevet et nydelig dikt:

Hentet

Barn
har en egen måte
å bruke språket på.
I barnehagen der

sønnen min går,
blir de for eksempel «henta».

Sunniva, du er henta!
roper
de, når for eksempel
Sunniva

blir hentet, og Sunniva
slipper det hun har i
hendene

løper hvinende
nedover skråningen

rett
i armene på den

som står i porten
og er kommet for å hente.

Når også jeg en gang
får øye på

at noen står i porten
og skal hente meg

da håper jeg at det vil skje

nøaktig slik.