På vestlandet kan vi smale veier. I min ungdomstid tok vi bussen til videregående med livet som innsats. Når det er smale veier, 200 meter stup i sjøen og bratte fjell over deg, forstår du at det må være en hel hærskare av engler som er involvert i at det skal gå bra.

Jeg husker en morgen vi hørte på radioen at det hadde gått steinras. OK, da fikk vi kanskje ta en fridag? Neida. Bussen kunne kjøre oss til rasstedet, vi kunne klatre over, og de kunne hente oss på andre siden. Jeg kan huske at klassekameratene nikket og smilte da vi kom inn i rommet sånn uti andre time.

Men vi hadde flere veier. Hvis ene siden av fjorden var stengt av snøras, kunne vi kjøre på andre siden. Problemet var at der gikk det enda oftere ras. Og det finnes et par fjelloverganger, men det er ikke så attraktivt å kjøre der hvis været er skikkelig ufyselig. Men det går an å komme seg dit eller derifra hvis man virkelig ønsker det.

”Vær så snill og fortell meg at det finnes flere veier hit,” sa jeg da jeg besøkte min venn på et sted ganske nær Bergen. Jeg hadde kjørt den smale og svingete veien, gjennom 40-soner og møtt biler og busser og jeg vet ikke hva. For en smal vei! ”Nei, det gjør ikke det,” smilte hun med en påfølgende forklaring om at det finnes planer. Det bor jo mye folk der, og de er veldig hyggelige. Kanskje flere burde dra dit eller bo der?

Jeg tenkte på det Jesus sa:
”Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.”

Det finnes bare en vei til Hetlevik på Askøy.