Fra stuevinduet mitt kan jeg se en del trær. I det fjerne ser jeg en liten høyde med grantrær. I sterk vind svaier frem og tilbake, i takt. Når jeg sitter inne i varmen, og regnet og sludden pisker mot ruten, er det egentlig et vakkert syn. Det er nesten sånn at regntøyet kommer på og det blir en tur ute i ruskeværet. Bare nesten. Men jeg har lagt merke til at ett av trærne på den høyden svaier faretruende mye. Jeg kan kjenne at jeg blir litt bekymret for det treet. Vil det klare neste vinterstorm?

Det får meg til å tenke på en kollega jeg hadde for mange år siden. Hun hadde opplevd å miste et barn, en baby som bare var noen måneder gammel. Vi snakket om sorgen og smerten de hadde gått gjennom. Hun sa at det var vanskelig å tro at de kunne klare å komme gjennom det, kunne leve videre etterpå. Men så hadde presten kommet på besøk og ordene han hadde delt hadde gitt de håp og tro på fremtiden. Han hadde snakket om trærne i stormen. I en voldsom storm, gir trærne etter for vinden, og de kan svaie ganske kraftig, men de tåler det. De kan tåle mye. Vi mennesker er som trærne. Vi tåler å svaie litt. Vi er skapt til å tåle stormene.

Bibelen forteller om en storm:
’Da blåste det opp en kraftig storm over sjøen, så båten nesten ble borte mellom bølgene. Men Jesus selv sov.  De gikk bort og vekket ham og sa: ”Herre, frels! Vi går under!” Han svarte: ”Hvorfor er dere redde? Så lite tro dere har!” Så reiste han seg og truet vinden og sjøen, og det ble blikk stille.’

Kråkenes fyr

Foto: Erlend Krumsvik, www.naturlegvis.no