Det er fascinerende å se hvordan ting utvikler seg når de vokser. Trær, barn eller organisasjoner, for eksempel. Noe av karakteren og egenskapene som var der i utgangspunktet ser ut til å prege individet eller organisasjonen videre uansett hvor mye utseendet og uttrykket endrer seg.

Når jeg nå treffer barndomsvenner som jeg ikke har sett på mange, mange år, tar det ca 1 minutt før ”alt er som før”. Og samtidig er det ingenting som er som før. Vi har levd forskjellige liv med forskjellige miljøer og folk rundt oss. Det meste er forskjellig, og likevel er vi de samme personene. Det er bare noe som er veldig kjent, og vi kjenner hverandre igjen. Vi har definitivt blitt voksnere. Men det er lett å snakke, eller vanskelig – sånn det var vanskelig før. Vi er de samme, selv om vi har skiftet fotballag, livssyn, blitt foreldre, blitt skilt eller reist verden rundt.

Jeg så et klipp på Youtube av en jente som foreldrene hadde tatt bilde av hver dag i 10 år siden hun var liten baby. Satt sammen til en snutt på ett og ett halvt minutt, kan vi se hvordan hun vokser og utvikler seg. Det slo meg at det var samme jenten. Det var samme øynene, samme utstrålingen, samme personen.

Når noe vokser og endrer seg til det ugjenkjennelige, er der likevel noe jeg kjenner igjen.

”Hva skal vi sammenligne Guds rike med?” sa Jesus, og fortsatte;
”Det er som sennepsfrøet. Når det legges i jorden, er det mindre enn noe annet frø i verden, men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle andre hagevekster og får så store grener at fuglene under himmelen kan bygge rede i skyggen mellom dem.”

Foto: Sverre H. Skilbreid