Det ser ut til å være noe spesielt med brødre. Verdenslitteraturen og verdenshistorien, for den saks skyld, har mange historier om brødre. Det er noe med det. Enten er de venner eller så er de uvenner. Det er nok mange som er fullstendig likegyldige også, men det blir det ikke gode historier av.

Ta brødrene Løvehjerte eller brødrene Karamasov, tenk på Josef og brødrene hans eller Kain og Abel, eller se på ulike sportsgrener hvor brødre gjør det stort innenfor samme gren.

Marc Brown, suksessrik racerbilkjører sier det sånn:
«Sometimes being a brother is even better than being a superhero.»

Kong David, som var yngst av 8 brødre, sier det på denne måten:

Se, hvor godt og vakkert det er
når brødre bor fredelig sammen.
Det er som når kostbar olje på hodet
renner ned i skjegget,
renner ned i Arons skjegg
og over sømmen på hans kjortel.
Det er som når dugg fra Hermon
faller på Sion-fjellet.
For der skjenker Herren velsignelse
og liv for alle tider.

Det er litt fjernt det der med oljen og skjegget og sånt. Jeg tenker det er litt grisete, liksom. Men jeg skjønner at han synes det er stort, at det virkelig er noe å skrive hjem om. Jeg forstår at han egentlig roper over seg av begeistring for denne lykken det er når brødre bor fredelig sammen.

I oppveksten vil alle ha en storebror, både jenter og gutter. Tenk å ha en bror som kan banke opp de som ikke oppfører seg, som kan fikse sykkelen når den er punktert eller som bare kjenner de større ungdommene.

En bror kan gi trygghet. Han trenger ikke gjøre så mye.
Han trenger bare være – en bror.

Meg og en av mine brødre.