Hva ville skje hvis vi levde på vrangen? Hvis alle kunne se hva vi tenkte og virkelig trodde om oss selv? Noen ville blitt vakrere og noen ville blitt styggere. Noen ville variert etter dagshumøret. Jeg har en venn som sier hun ikke kler seg etter været, men etter humøret. Hun er ofte altfor tynnkledd. Sånn er det med de unge jentene på byen også. ’Har de strømpebukse på seg?’ tenker jeg noen ganger, og føler meg en skummelt gammel, eller kanskje bare frostig.

Jeg tenkte nylig på historien om ’Den grimme ælling’. Jeg måtte finne den fram og lese den på nytt. Den er bare så utrolig rørende. Hva er det H.C. Andersen klarer å få så godt fram i den historien? Det har med identitet å gjøre, det har med skjønnhet å gjøre, det har med hva man har hørt å gjøre, og det har med forandring å gjøre.

’Så utrolig bortkastet!’ tenker jeg når jeg snakker med unge, vakre jenter som virkelig er full av dårlig selvtillit og åpenbart har et feil selvbilde. ’Sånn er det ikke lenger!’ formelig roper jeg når jeg møter de som har opplevd forandring, men der det indre bildet og identiteten ikke henger med i svingene.

På et vis må det jobbes både med innsiden og utsiden. De som strikker vet at retten og vrangen henger sammen.

Paulus skriver:
Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.

Og på innsiden av den stygge andungen skjedde dette:
Da følte den seg ganske unnselig og stakk hodet om bak vingene, den visste ikke selv hva! Den var altfor lykkelig, men slett ikke stolt, for et godt hjerte blir aldri stolt!