Det er ganske utfordrende å være mine foreldre, for å si det sånn. Allerede som liten jente satte jeg noen ganger ting i perspektiv på en måte som fikk våre problemer til å blekne. Og det var ikke små utfordringer vi hadde, men sammenlignet med en atomkrig var det jo ingenting. Sånn i den gaten.

Det skjer fortsatt. Nå skal de pensjonere seg, og det betyr jo faktisk enda større muligheter til å utgjøre en forskjell for mennesker og samfunnet rundt seg. Mener jeg. Det verste er at de er enig.

Noen ganger snakker jeg med unge mennesker i 20-årene som enda ikke har stiftet familie. ’Hva skal du i helgen, da?’ spør jeg. Noen ganger kommer det: ’Slappe av. Ikke gjøre noe. Ligge på sofaen.’ Og jeg tenker: Hæ? Er de 80 år liksom? Hvorfor i alle dager skal man ligge på sofaen? Det er helt OK et par timer. Men en hel helg? Det blir man jo bare trøttere av!

Det er viktig å hvile, men jeg tror vi er laget for å tåle og for å utrette mye mer enn vi gjør per i dag.  Jeg tillater meg å tørre å tenke større. Enda større. Det er lov til å tenke at jeg kanskje kan bety enda mer for den naboen enn jeg først trodde. Det kan tenkes at jeg kan spandere enda mer på de vennene mine som sliter litt akkurat nå. Kanskje kan jeg rekke å besøke enda en som kunne trenge en oppmuntring. Kanskje er det noen som kan låne bilen når jeg er på reise, eller huset, eller eller…

Og Gud tenker enda større:

”Som himmelen er høyere enn jorden,
er mine veier høyere enn deres veier
og mine tanker høyere enn deres tanker.”