Jeg elsker lyden av bergensere. Sist jeg var i Oslo slo det meg da jeg hørte en bergenser i kaffebaren og traff en annen i hotellobbyen. En litt sprø og litt fin følelse. Jeg tenkte at den lyden liker jeg. Og så er de latterlig enkel å komme i kontakt med. Du kan bare slenge en kommentar, så har du det gående.

Lyden av ordene våre sier mye om oss. Ikke bare dialekten, tonefallet eller volumet. Det ligger en stemning bak, en tone, en sang nærmest. Hvis du hører noen lese dikt, kan det noen ganger være helt dødt og andre ganger full av liv. Ordene kan være de samme. Den som sier ordene bærer med seg noe mer. Personligheten skinner gjennom. Holdningene skinner gjennom.

Jeg leste et intervju med Jon-Roar Bjørkvold som har doktorgrad på barnekultur og spontansang. Han snakket om hvordan man formidler den man er gjennom ord og toner, og han sier at Frank Sinatras framføring av ”September Song” blir vakrere når Sinatra synger den på sin eldre dager:
”Da vet han noe om det han synger om. Han vet det med kroppen. Det du hører der, er vakkert fordi det er sant. Umiddelbart sant! Derfor er det så godt. Det handler om å fatte hvem man er og hva man holder på med. Hva slags liv man lever.”

Ordene sier mye, men vi må kjenne holdningen bak. Det hjelper å kjenne den som har sagt ordene og la de få resonans i hjertet. Jesus sa noe til de religiøse som ikke trodde på han:
”Dere gransker skriftene, for dere mener at dere har evig liv i dem – men det er de som vitner om meg! Likevel vil dere ikke komme til meg så dere kan ha liv.”

Det gjelder å høre lyden av ordene.