Her om dagen ringte jeg en tidligere kollega som jeg ikke hadde snakket med på lang tid. Hun har en ledende stilling i en offentlig etat, og jeg hadde et faglig spørsmål til henne. Hennes første reaksjon var; ”Hallo! Det var lenge siden. Vet du, jeg tenkte nettopp på deg! Hvordan går det med Nalle? Lever han?” kom det på pent bergensk. Jeg begynte å le. ”Nei, han forsvant.” kunne jeg fortelle.

Det har begynt å bli en gammel historie. Det hele fant sted for rundt 10 år siden. Nalle var en liten bamse som stort sett bodde i bilen min. Både små og store hadde glede av han. Noen venner av meg bidro sterkt til at han fikk liv og det eksisterte både webside, epost og sms-er.

En dag forsvant han, under et arrangement på Storetveitmarken i Bergen. Han ble behørig etterlyst, både med plakater og annonse i avisen. Men ble aldri funnet. Og fortsatt er det folk som husker han. Jeg må le. Det var jo bare en liten, liten bamse. Noen skrev mail til oss og påsto at han hadde blitt sett på en fotballkamp i København. Hvem vet?

Jeg er glad jeg har mer liv i meg enn en bamse. Jeg er glad for at jeg aldri kan forsvinne, at Gud alltid vet hvor jeg er, hvor jeg skal, og at jeg hører til hos han. Han kjenner meg og han har gitt meg selve livet.

”For dere er født på ny, ikke av forgjengelig sæd, men av uforgjengelig, ved Guds levende ord som er og blir.  For hvert menneske er som gress og all dets prakt som blomsten i gresset. Gresset visner, og blomsten faller av, men Herrens ord varer til evig tid.”

Utklipp fra Bergens Tidende