”Troen er veldig privat for meg. Jeg er ikke komfortabel med å snakke om det.” Kvinnen som betrodde meg dette er kanskje ikke spesielt privat når det gjelder andre ting, men dette området var hun ikke klar til å dele sine tanker om. Jeg respekterer det , naturligvis.

Opp gjennom årene har jeg møtt utallige mennesker som har fortalt historier om hvordan de opplever Gud i livene sine. Historiene og erfaringene er like forskjellige som menneskene, men det som går igjen er erfaringen av at det finnes en Gud som bryr seg og konkrete erfaringer av tilgivelse, fred, mening, helbredelse, kraft osv.  Jeg har møtt mange som ikke tror særlig mye på Gud også. Det stresser meg ikke, men når de spør, prøver jeg alltid å finne en god måte å forklare troen min på. Det er ikke alltid like lett.

Hvordan kan jeg forklare Guds enorme omsorg og kjærlighet til oss mennesker? Jeg tror Gud har varmesøkende kamera. Han ser den som er kald, forfrossen og sitter i mørket. Jeg tror han er opptatt av oss selv om vi ikke er opptatt av han. Bibelen forteller meg at han aldri er langt borte fra noen av oss. Hva betyr det i praksis? Hva hvis jeg ikke føler det sånn? Hva hvis jeg erfarer noe skikkelig kjipt?

Der er tider der spørsmålene er flere enn svarene. Men ingenting er som å få et svar.

Paulus hadde en inderlig bønn i denne forbindelse. Her er et utsnitt;
”Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet.
Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap.”