”Kan man måle kjærligheten?” Jeg spør mine hyggelige frokostgjester. De svarer raskt at de ikke kan svare på så dype spørsmål før de har fått i seg første rundstykket. Samtalen er ikke vanskelig å få på gli. Finnes det et mål på kjærlighet? Går det an å si at man har mer kjærlighet enn andre? Er det bare følelser? Er det ikke like mye handlinger og praktiske ting? Hvorfor har man i samfunnet tilsynelatende redusert kjærligheten til å handle om den romantiske kjærligheten? Blir det ikke feil når man evaluerer kjærlighetslivet til bare å handle om følelser?

Det finnes kanskje ikke en måleenhet som kan måle kjærligheten og konkret slå fast hvor sterk eller svak den er. Vi har en tendens til å gjøre det til en subjektiv og følelsesbasert definisjon hvor vi selv eier svaret. Strengt tatt kan vi kanskje ikke hevde at noen ikke er glad i oss bare fordi vi ikke oppfatter det. Vi bør faktisk respektere andres ord og handlinger såpass at vi tror på de hvis de sier at de har kjærlighet til oss. Om de er så flink til å vise den på rett måte, kan sikkert diskuteres.

Guds kjærlighet er det umulig å måle, sier noen. Den er uten grenser. Grenseløs. Den strekker seg mot alle – til alle tider. Gud hevder at han elsker oss. Han har kjærlighet til alle mennesker. Han elsker oss så høyt at han ga sin egen sønn. Vi skylder han å tro på det, tenker jeg.

Hvilken måleenhet skal vi så bruke på kjærligheten?

Salomo sa det slik;
”For sterk som døden er kjærligheten, hard som dødsriket er dens lidenskap.”

Forslag til skala for målebarometeret: Død – svak – varm – sterk – sterkere – dødssterk.