Jeg tenker litt på at mange tror at Gud er langt borte, eller at han kanskje til og med ikke finnes. Jeg har gode venner som ikke tror på Gud i det hele tatt. Vel, kanskje med unntak av de øyeblikkene der de tror at det kommer et snøras eller de holder på å kræsje på motorveien. Da håper de nok at han finnes. I et svakt øyeblikk. Slutningen kan da bli at folk er litt svake hvis de tror på Gud. Noe sånt.

Men de som tviler eller lurer, blir det ofte gode, ja i den grad de er gode, nachspielsamtaler med. Da skal verdensproblemene løses, og da stilles det gjerne noen spørsmål rundt meningen med livet, troen på noe utenfor seg selv og hvordan det hele henger sammen.

Jeg lar meg fascinere av at dette er fjernt for noen og veldig naturlig for andre. Jeg tror jo på Gud rett og slett. Jeg tror at han finnes, at han hører bønnene mine og at han involverer seg i livet mitt. Noe så sprøtt, egentlig.

Hva skal du gjøre hvis du har en bitteliten tro? Hvis du tror at det kanskje, muligens er noe mer mellom himmel og jord, men så er du litt engstelig for hva som vil skje med deg hvis du begynner å tro mer eller åpne for det? Jesus skjønte dette. Oppdraget hans var å sørge for at alle kunne få del i noe som gjør at alle kan få del i det. Enkelt sagt.

Jeg vet ikke om Nikodemus kom fra fest, men han oppsøkte i hvert fall Jesus midt på natten. I samtalen sier Jesus til han: «Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.» Da gikk det nok litt rundt for Nikodemus. Men samtalen fortsatte, og jeg tror han fikk tak i noen dype hemmeligheter.