Jeg har lært at huden er vårt største organ og at hjertet er vår sterkeste muskel. Huden er grensesnittet mot omgivelsene og hjertet er det som holder liv i oss.

I de nordiske landene er det ikke et problem med at vi viser for mye hud. Om vinteren. Vi kunne gått med ullburka hele gjengen. Det er ikke langt i fra når du møter noen på skitur. Hvis finnlandshetten er på, er det i praksis bare øynene som viser.

Når de slipper oss løs i varmere strøk har vi et motsatt problem. Vi blir indignert hvis vi må gå med langermede klær i Peterskirken eller i en muslimsk landsby. Det er jo så varmt! Vi må jo kle av oss! Vi er rare. I stedet for at vi skjønner at her det snakk om respekt og ærbarhet, så bruker vi enhver anledning til å ta av oss mest mulig.

Jeg var i Jemens hovedstad Sanaa en gang. Å gå rundt i gamlebyen der, var som å ta en tur inn i ’Tusen og en natt’. Kvinnene så jeg bare øynene på og mennene gikk med sabel i beltet. Jeg var på forrestningsreise og gikk med langermet dressjakke og utildekket hode. Vi traff ingen andre vestlige i byen den dagen, og jeg er rimelig sikker på at jeg ble lagt merke til. Min kollega var muslim og ble nok ikke lagt merke til på samme måte.

Hvis man går med slør, se man ikke tydelig. Og hvis man dekker seg til, så er det noe som er skjult.

Paulus skriver om et litt annen type slør:
”Ja, også i dag ligger sløret over deres hjerter hver gang det blir lest fra Moseloven. Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort.”

Illustrasjonsfoto fra Jemen.