Jeg har begått en slags vårrengjøring. På min måte. Det er noe med denne tiden på året som får meg til å ville rydde, ordne, rense opp. Vårrengjøring er et litt slitsomt ord. Det er litt omfattende liksom. Jeg har i utgangspunktet lyst å ignorere hele greien, men så er det noe som får meg til å fikse opp i ting likevel.

Tiden frem til påske, kalles fastetid i kirkeåret. Jeg tenker det har litt med det samme å gjøre. I de store religionene er faste en viktig ting, også i den kristne troen. Det er kanskje ikke så mange som praktiserer det med å avstå fra mat i vår kristne kultur, og det blir gjerne belyst og poengtert at man kan faste fra mange ting. Jeg har observert at der er folk som faster fra TV, sosiale medier og lignende.

I denne sesongen er det noe som gjør at jeg vil kvitte meg med noe og gjøre meg klar for noe nytt. Kvitte meg med det som er dødt. Gjøre meg klar for våren, 17.mai, bikinisesongen og det som verre er.

Bibelen snakker om faste, og jeg finner noe hos profeten Jesaja. Gud har ikke interesse av at menneskene faster for at de skal plage seg selv. Det har han ingen glede av, men dette bør den inneholde:
«Nei, slik er fasten som jeg vil ha:
at du løslater dem som med urett er lenket,
sprenger båndene i åket
og setter de undertrykte fri,
ja, bryter hvert åk i stykker,
at du deler ditt brød med dem som sulter,
og lar hjemløse stakkarer komme i hus,
at du sørger for klær når du ser en naken,
og ikke svikter dine egne.»

Det er bra å vite hva som ligger Gud på hjertet.