The last few months I have been developing this seminar. It’s only in my imagination and it’s not something I am about to actually do. Nevertheless I have been stating that I would have enjoyed doing a marriage counselling seminar. I even have the title ready but that’s a secret.
Over the years I have been in and out of many homes and families. Coming from a big family and having loads of friends that have married, got loads of children or no children, seeing friends being widowed, getting divorced and in general having all kinds of problem, I find myself qualified. I could really say something about all this and I have loads of real-life-examples.
One of the sessions would be sounding like this: Take care of one another! Take care of what you’ve got! I know the attendees could feel a bit offended and the ones with problems would probably be provoked, but I believe I could share something that could give some hope and new insight.
I once read about Hillary Clinton and how she chose to forgive Bill after the terrible scandal and take care of what they got. We can believe her or not. We can question her motives. My point is: She decided to take care of what she had. Even if the whole world, literally the whole world, knew what a jerk he had been.
Paul wrote:
“Be devoted to one another in love. Honor one another above yourselves.”
And I would go on speaking on how you should take care of your spouse. I cannot care less when people tell me “we haven’t been to the movies since the kids were born”. Grow up! I don’t care how you do it. Just take care of what you’ve got. Find a way. Don’t blame time, kids, other people or anything else.
Just take care!
Bible ref: Romans 12,10
Kjempefint å høre! En herlig historie og godt eksempel. Og som du sier; det burde kanskje være en selvfølge, men det er også utrolig viktig å ikke ta det som en selvfølge. God påske til deg og dine!
Kanskje dette er et brukbart eksempel?
I 195o – altså 61 år siden – gikk min forlovede og jeg hånd i hånd gjennom Oslos gater, og målet var byfogdens kontor. Hensikten var å få en vielsesattes. Der satt vi i kø, og ventetiden ble ikke lang da det gikk fort unna. Rekorden ble satt da to par, hvor brudgommene var brødre, kom inn samtidig, og det hele ble gjort unna på 8 min.
Så spaserte vi til en fotograf, og derfra til hybelen som vi fra nå av kunne dele med våre familiers velsignelse. Det ble en liten middag hos en tante med noen få nære slektninger, og det var det.
En av min kones bekjente giftet seg omtrent samtidig. Både hun og hennes forlovede kom fra velstående familier, og vielsen foregikk i en kirke som var rikt dekorert, og bruden skred opp midtgangen iført en flott brudekjole med slør og det hele. Vi feiret bryllupet i en av Oslos beste restaurranter. Det kunne vært starten på et lykkelig ekteskap, men det varte dessverre i bare tre år
Vi har altså vært lykkelig gift i 61 år, har fått tre barn som har skikket seg meget bra, og gitt oss 7 barnebarn som ikke har skaffet hverken foreldre eller besteforeldre de minste problemer. I tillegg har vi fått et nydelig oldebarn.
Dette burde ikke være noe å skryte av, det burde være en selvfølge. Noen vil kanskje spørre hvordan vi har fått det til. Vi har gått sammen om det meste. Min kone begynte ikke å jobbe før vår eldste sønn sa: «Nå kan du begynne å jobbe igjen, mor, nå klarer vi oss selv». Jeg er klar over at dette er vanskelig i dag. Det kreves en høy levestandard som skal være på plass allerede når man gifter seg, noe som tvinger begge ektefeller til å jobbe. Dermed blir det bare korte permisjoner som gir foreldrene mulighet til å ha ful kontroll med barnas utvikling.
Noe som er svært viktig, er viljen til å respektere hverandre, godta hverandres (kanskje litt sære) egenskaper, kunne nakke ut om ting uten at det blir høyrøstet krangel, jenke seg når det er nødvendig. Dette er det noen som er født med, mens andre er født med ganske kort lunte. Det er det lurt å legge merke til før man velger partner. Og tilslutt det jeg startet med – tro ikke at et prangende bryllup er noen garanti for et lykkelig ekteskap.