Jeg elsker lyden av bergensere. Men to halvgamle og halvgirede bergensdamer som skal på en eller annen firmatur kan godt ta en liten pause på morgenflyet. Fy så de maste. Jeg fikk heldigvis sove tross maset, men hodepinen vedvarte. Greit nok å snakke, men så mye! Om så uinteressante ting! I hele 45 minutter til vi var ute av flyet. Tenk å snakke ti minutter om at man ikke lenger kjenner noen som røyker og nesten ikke har noen man skal kjøpe røyk til i tax-free-en, eller at det jammen er deilig å ikke lukte røyk lenger når man har vært på fest. Jeg er enig i at det er deilig, men jeg vil helst sove. Akkurat nå. Det er fortsatt tidlig morgen.

Det kan slite litt på tålmodigheten kjenner jeg. Jeg liker jo virkelig å snakke. Jeg liker til og med å høre på folk. Jeg setter pris på å kommunisere. Men noen ganger er det bare altfor mye mas. Det blir for mye ord om totalt meningsløse ting. Noen er bare litt slitsomme.

Jeg tenker på Salomo som sa;
”Den som snakker mye, synder lett,
klok er den som holder tungen i tømme.”

Dette er forhåpentligvis den mest morgengretne teksten jeg noen gang skal skrive. Jeg som ikke er morgengretten en gang. Og nå er det best å holde godt kjeft, som vi sier i Bergen.