’To gode naboer’ het egentlig ’Pat & Mat’. Den tsjekkiske dukkefilmen med dum-dum-du-di-dum-melodien handlet om to typer som slet med å løse praktiske problemer sammen. De hjalp hverandre ganske iherdig og hadde stadig mer eller mindre gode forsøk på å flytte på ting, reparere eller montere ting.

Her om dagen stilte en foredragsholder følgende spørsmål: ’Hvilken kultur har dere i denne byen? Hvis noen flytter inn i nabolaget ditt, hva vil da typisk skje? Er det kultur for å ønske vedkommende velkommen, ringe på døren eller invitere på kaffe?’  Spørsmålene
var gode. Jeg har diskutert det med flere siden. Hva gjør vi når vi får nye naboer? Svaret er stort sett; Ingenting. Alternativt stiller oss litt skeptisk og er litt forbeholden i vår tilnærming.

Jeg har nylig flyttet til et nytt nabolag og har sannsynligvis gjort noen sosiale overtramp allerede i kraft av min tilstedeværelse og eventuelt uvitenhet. Jeg kan vel ikke vite at jeg ikke kan parkere akkurat sånn, eller at jeg burde ha tenkt på et eller annet med
bosspannet eller postkassen, eller hva det nå er man skal tenke på. Det er uhyggelig lett å bli mistenkeliggjort i sin uvitenhet, og egentlig ville jeg satt pris på om folk fortalte meg ting før de ble så irritert at de forteller det med altfor store bokstaver. Jeg har ingen store problemer, men jeg har begynt å tenke på hvordan vi oppfører oss mot nye naboer.

Jeg har bestemt meg for å ikke forvente noe som helst, men sørge for at naboene skjønner at jeg er et utrolig alminnelig menneske (forhåpentligvis). Så i kveld inviterte jeg min nærmeste nabo på eplepai.

”Hvem er så min neste?”
spurte de Jesus.

(’Neste’ kan oversettes med nabo.)

Dom-dom-dom… dudi-dudi-dudi-du-du-du……