Stadig morer vi oss over det som kommer fra barnemunn. De små setter ord på sine egne begrensede eller uforbeholdne oppfatninger, og kombinert med bruk av litt for voksne formuleringer, kan det bli utrolig underholdende. Jeg ler ofte av det jeg hører de små sier, og andre ganger får det meg til å tenke over noe jeg ikke har tenkt på før. Noen ganger er det befriende enkelt å se verden gjennom barnas øyne.

For et par år siden skulle jeg be aftenbønn med en liten jente. Bønnen hennes fikk meg virkelig til å tenke: ”Kjære Gud, jeg ber for alle mennesker i hele verden – om at de skal ha det godt.” Jeg smilte litt av bønnen der jeg satt i mørket. Det var unektelig en stor bønn. Alle mennesker. 6 milliarder. Men hvorfor ikke? Det spørs jo hvem man ber til. Hennes hjerte var i alle fall på rett plass.

Senere har jeg tenkt på at Paulus sier det samme;
”Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger ogfor alle som er i høy stilling,”

Han hadde også et stort hjerte og ba store bønner. Det er ingen som faller utenfor den bønnen. Ingen er utelukket. Ingen nevnt, ingen glemt.

Jeg forholder meg stort sett til et mer overkommelig antall mennesker eller til det samfunnet og omgivelsene jeg lever i. Men jeg har etterhvert lært at det går an å strekke hjertet sitt også gjennom de bønnene vi ber. Bibelen er full av oppmuntringer til å be, banke på og lete. Og det er ingen grunn til at vi ikke skulle ta det på alvor.