Er det en selvmotsigelse? Kan kjærligheten innebære tvang? Jeg tenker ikke på tvangsekteskap (som for øvrig er noe annet enn arrangerte ekteskap). Jeg tenker på hva som driver oss mennesker til å gjøre det vi gjør. Hva er det som motiverer meg eller nærmest tvinger meg til å gjøre de tingene som koster litt ekstra? Er det ren kjærlighet, normal plikt eller sur plikt?

I ulike situasjoner har jeg evaluert mine egne motiver for de valgene jeg har tatt. Er jeg drevet av ren egoisme, tradisjoner, ytre press, forventninger og krav, eller kan det være at jeg har rent mel i posen? Jeg blir glad de gangene jeg med hånden på hjertet kan si at jeg er drevet av kjærlighet, omsorg for andre eller bare har en klar oppfatning av hva som er riktig.

Jeg tror vi er skapt til å leve i harmoni med oss selv, andre og Gud. Jeg tror at fred i hjertet er en bra ting. Derfor blir jeg litt trøtt av folk som hevder at gode gjerninger er egoistiske fordi det gir en god følelse. Det må da vel være bedre å både gjøre en god ting og ha en god følelse, enn å la være og bare ha en råtten følelse? Jeg er absolutt tilhenger av å ransake motivene, men jeg er tilhenger av at vi gir hverandre stort rom – rom til å leve og gjøre det som ligger oss på hjertet.

”For Kristi kjærlighet tvinger oss.”
skrev Paulus i en utlegging der han forklarer hvorfor de har gjort som de har gjort, fritt oversatt; hvis vi har oppført oss rart, så er det for Gud og har vi ikke det, så er det også godt ment.

Det er godt å bli tvunget av kjærligheten på innsiden.