«Hvis jeg ser trøtt ut, er jeg bare dårlig sminket.» En av mine gode venninner kom med denne kommentaren for mange, mange år siden. Jeg har sitert den som en klassiker siden. Snakk om å ha selvtillit og stor tro på eget overskudd og utseende.

Sminke kan gjøre mye. Det kan trekke inntrykket både opp og ned. Dårlig sminke kan medføre at man ser trøtt ut og det som verre er. God sminke kan gjøre det hele atskillig mer tiltrekkende. De som har greie på det, hevder at sminke skal fremheve det man allerede har – på en god måte. Det skal få en til å stråle og funkle. Slett ikke dumt.

Mange ganger kompenserer sminke for mye og er mer som kamuflasje. Ujevnheter, rynker og lignende skal dempes og skjules. Trøtthet, manglende interesse og kjedsomhet skal dekkes over. Før eller senere blir det avslørt. Det som skjuler seg bak sminken kommer frem. Maskene faller. Den usminkede sannhet åpenbarer seg. Hva skjer da?

Dette er ikke en forsvarstale for dårlig eller god sminke. Det er heller ikke et forsøk på å neglisjere eller undergrave verdien av god sminke. Jeg er for god sminke. Jeg er tilhenger av å se bra ut. Det betyr ikke at jeg alltid gjør det. Den usminkede sannhet får lov til å komme frem.

Jeg er imidlertid opptatt av helheten og den samlede verdien. Jeg ser nemlig at de eldre kvinnene som jeg beundrer blir vakrere og vakrere med årene, og sminken kan fortsatt være med – men det er ikke den det handler om når alt kommer til alt.

Salomo sa det sånn;
Som en gullring i et grisetryne
er en vakker kvinne uten vett.