Det er ca en måned til jul. I går holdt butikkene nattåpent, som de kaller det. De stenger jo ved midnatt eller før, så det er jo ikke akkuarat nattåpent, men men. Til gjengjeld er det mørkt ute og masse folk. Masse folk som ønsker seg ting og som går rundt og finner ting som de tror andre ønsker seg.

En gang satt jeg i bilen med en liten familie der eldste jenta tydeligvis hadde en klar agenda i det meste hun snakket om. Hun ønsket seg hund. Veldig. «Altså, mamma, kor mye koste de egentli me hund?» Lange diskusjoner om hundehold, kostnader og hvordan den skulle se ut. Gjentatte ønsker om å høre «Jeg vil ha en liten hund» på CD-spilleren. Kontinuerlig.

I Bibelen leser jeg om en dame som het Hanna. Hun ønsket seg så veldig et barn, og det var virkelig en stor smerte for henne at hun ikke hadde barn. Presten Eli oppdager henne når hun står i tempelet og ber:
‘Slik bad Hanna lenge til Herren, og Eli fulgte munnen hennes med øynene. Det var inne i seg hun bad; hun rørte bare leppene, men stemmen hørtes ikke.’

Presten tar en prat med Hanna og han profeterer at hun skal få en sønn, og et år etter har hun blitt mor til Samuel.

Jesus gjorde det tydelig at det er lov å mase, og å stadig gjenta en bønn. Det som ligger på ønskelisten kan man frimodig få nevne mye, mange ganger og på mange måter. Han forteller en lignelse om en enke og en urettferdig dommer. Lukas skriver i sin introduksjon til den lignelsen:
‘Så fortalte han dem en lignelse om at de alltid skulle be og ikke miste motet.’

Jeg lar meg inspirere av 5-åringen som ville ha hund, men jeg vil ikke ha en hund.

Foto: Magnar Børnes, www.magnarbornes.com