«Åh, tusen takk! Det er aldri noen som har gitt meg et kompliment før.» Utbruddet kom via mobilen. «Er det sant?» svarte jeg. Stemmen i den andre enden hørte til en ung telefonselger, og jeg hadde nettopp sagt at nå hadde han faktisk gjort en god jobb og vært en god selger. Han ble raskt personlig og innrømmet at han bare hadde denne jobben fordi han trengte penger. Tydeligvis ikke drømmejobben. Jeg tror heller ikke jeg har skrytt av en telefonselger før. Som regel får de en relativt tydelig avvisning, også fra meg.

I norsk kultur har det tradisjonelt vært anerkjent praksis å ikke gi for mye anerkjennelse i form av ord. Vi er nesten verdensberømt for det som kalles Janteloven, skrevet av Aksel Sandemose. Sammen med danskene har vi til stadighet sitert disse budene:
«Du skal ikke tro du er noe. Du skal ikke tro du er like meget som oss. Du skal ikke tro du er klokere enn oss. …»
10 enkle bud som kan være nyttig å følge og sitere om man skal bryte et menneske ned.

I de senere generasjoner har vi heldigvis klart å skape en slags motkultur mot dette i Norge. Foreldre har begynt å skryte av barna sine. Venner er rause med kjærlighetserklæringer. Noen ganger tenker jeg at jeg kunne vært flinkere å ære de som har vanskelige posisjoner og stillinger. De trenger også å høre gode ord. Men forhåpentligvis har vi blitt rausere med gode ord og skjønt mer av betydningen de har.

Ordspråkene i Bibelen sier:
«Vennlige ord er som dryppende honning, søte for sjelen og sunne for kroppen.»