Jeg hater å vente. Vet forresten ikke om noen som liker å vente, men uansett misliker jeg det sterkt. Det gjør meg rastløs, utålmodig, irritabel og noen ganger motløs. Men med årene har jeg lært at det noen ganger er verdt tiden. Man bør vente med å ta kakene ut av ovnen til de er stekt, man bør vente til bursdagen med å åpne gavene, det er nyttig å vente på godt vær når det planlegges en fjelltur og det er lurt å vente på lønn før man bruker for mye penger. Sånne ting. Men det å vente på at en venn skal ta kontakt, eller vente på at et barn skal bli født, eller det å vente på at det skal løsne i business, eller på at et nytt prosjekt endelig skal starte, eller på at våren skal komme, det er en påkjenning.
For noen år siden leste jeg en artikkel i Aften. Journalisten hadde gått rundt på Oslo S og Jernbanetorget og spurt folk hva de ventet på. Noen ventet på en venn. Noen ventet bare på toget. Og så beskrev de hvordan det føltes å vente, hvor lenge de var villig til å vente og hva de gjorde mens de ventet.
Døperen Johannes sendte en gang bud til Jesus og spurte:
«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»
Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går,spedalske renses, og døve hører,døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.Og salig er den som ikke vender seg bort fra meg.»
Nå venter vi bare på høytiden der vi skal feire at ventetiden er over.