English version follows after the illustration.

Det er mange menneske som strever med å finne tilhørighet i livet. Alle leter etter den store kjærligheten, og når man innimellom har funnet den, leter man videre etter noe annet. Ukebladene og avisene i vår del av verden er fulle av tematikk rundt lykke. Hva er lykke? Og stadig er det en som kommer opp med en spenstig ny formulering. At lykken kanskje ikke handler om lykke, eller noe sånt.

Det hele peker for meg på de sentrale spørsmålene som handler om fred i hjertet, tilhørighet og hensikt.

I Bibelen sier Gud at han har skapt oss i sitt bilde, og at vi hører til hos han. En erkjennelse av det skaper en stabilitet på innsiden, en tro på fremtiden og et overskudd i hverdagen som savner sidestykke. Det er min personlige erfaring.

‘Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.’

Jeg er ikke typen til å sitte i en blomstereng og lytte til fuglesangen mer enn, la oss si 30 minutter, men i dag har jeg lyst til å gi plass til et nydelig dikt som beskriver hva det hele handler om. Det er et dikt av Jan-Magnus Bruheim:

Å vera

Å vera ein blom
og ikkje veta um venleiken sin –

Å vera ein stein
og kjenne små kravlande kryp
som kjærtegn mot harde steinhud,
og kjenne solstrålar leike
som barnefingrar
over det kalde kinn.
Um steinen har hjarte
må det ikkje slå av lukke?

Å vera ei grein
og kjenne den lette tyngd
av småfugleføter i millom lauvet.
Må ikkje treet drøyme
det sviv til himmels
i fuglesongen?

Å vera eit menneske,
femne det heile,
ta det inn til sitt hjarte,
og gle seg ved dette:
Å vera.

Foto: Magnar Børnes, www.magnarbornes.com

To Fit In

Many people struggle to find affiliation in life. Everybody searches for the love of their life, and when they have found it, they search for something new. Magazines and newspaper in our part of the world are full of articles on happiness. What is happiness? And constantly somebody comes up with some new definition. Maybe happiness doesn’t have to do anything with happiness, or something like that.

For me it all points in the direction of the big questions related to peace at heart, affiliation and purpose.

The Bible tells us that God has created us in his own image/picture and that we belong to him.  A realization of this creates stability on the inside, confidence related to the future and energy in the everyday life like nothing else. That is my personal experience.

‘So God created mankind in his own image, in the image of God he created them; male and female he created them.’

I am not the type of person you find in a field of flower listening to the birds singing for more that, let’s say 30 minutes. But today I want to give room for a beatiful norwegian poem that describes what’s it all about. It is written by Jan-Magnus Bruheim.

I would really destroy it if I tried to translate it. But it is about a flower that doesn’t know its beauty, it’s about a rock that would feel happiness if it could feel the insects and sun at its surface, it’s about a branch of a tree that should enjoy a bird sitting on it. And it is describing that a human being should let it all in and just enjoy being – a human being.