Her en dag ble jeg sittende i lunsjen og høre på en mann fortelle om den tøffeste opplevelsen han hadde hatt i sitt liv. Vi var ved kysten, ikke langt fra hvor det har skjedd en større skipstragedie. Det trigget minner hos ham, og han fortalte at han var offshore den dagen Alexander Kielland plattformen gikk ned for litt over 30 år siden. 123 mennesker omkom i havet den kvelden. Han fortalte om synet av døde kropper som ble heist opp av sjøen. Han fortalte om folk som var med på redningen og som aldri har klart å komme tilbake til jobb etter ulykken. Å se folk svømme i sjøen og litt seinere ikke se de igjen, er mer enn man kan tåle.

Hvordan skal man håndtere noe slikt? En ting er hvordan man takler dramaet i selve situasjonen, hvor man kanskje får oppleve at der er folk som gjør sitt ytterste for å hjelpe når man er i den ytterste nød. En annen ting er å leve med minnene. De som har mistet sine kjære i havet, eller i plutselige ulykker, må leve videre. Og vi kjenner alle folk som er alvorlig syke, eller som har vært alvorlig syke. Å håndtere livet når det virkelig røyner på, er mer enn vi kan takle noen ganger.

Bibelen snakker om håpet. Håpet som ikke svikter, håpet om en himmel, håpet om en redning – når alt håp er ute. Og håpet gjelder både for dette livet og det som kommer etter. I klartekst står det:

”Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen.”

Ankerfeste

Foto: Erlend Krumsvik, www.naturlegvis.no